Vi er på det store blå igjen!

Etter et par flotte uker blant øyene og revene i BVI (British Virgin Islands), er det godt å få kjenne at sjøbeina fremdeles virker som forventet.

Vi halte anker ganske nøyaktig kl 15:00, og dro fra øya Anegada lengst nord i BVI, og satte kursen n-nø så snart vi rundet den vestre enden på verdens fjerde største barriererev. Der fant østlig bris og en bølgehøgde på knappe meteren, noe gutta på SY Vision kaller silkestart!

Vi startet å seile sammen med båtene SY Otium, kpt. Rolf og matr. Terje, og SY Manana med paret Harald og Hilde. Til å begynne med så det lovende ut, men vi så etter hvert at Manana ikke klarte å holde følge. Utpå kvelden tok både Vision og Otium rev i seila. Men ut på natta så vi at det ikke monnet mye, og at Manjana med sine 37 fot og kryssfokke, på morgenkvisten var havnet 5-6 nm bak oss. Vi sa våre: lykke til, på gjensyn og farvel.

Tre var blitt to, og rev var blitt tatt ut! Det er vel et døgn etter start, farten ligger nå på ca 5 knop, det er fremdeles bris og en knapp meter bølgehøyde. Vi ser fram i mot en rolig natt. Første vakt går på ved mørkets frembrudd kl 19.00. Jeg går på kl 04.00 for mine utmålte 3 timer.

Det, om noe, som skjer gjennom natten og morgendagen får du vite på denne kanalen alene. So, stay tuned – good night!

Natta bød på få overraskelser, og godt er det! Vinden økte til frisk bris og bølgehøyde på drøye 3 meter. Fremdeles en fin start. Ut på dagen så den ydmyke skribent sin første flygefisk for denne turen. Kl 11:11 nøyaktig, føk den som en feit sølvpil utav en bølge. Den svevde drøye hundre meter, la seg i en sving til venstre og forsvant i en bølgetopp.

Vi har seilt nordover et par dager, men vi har sett at en ugunstig vindretning har ført oss mer på vestsida av kompassrosa enn vi liker.

Våre to vakthavende har drøftet saken og funnet at tiden er kommet for en kursendring. Vårt tospann er nå kommet over 23`N, og kursen er satt rett øst.

Raymond er syk,

og kan ikke gjøre jobben sin! Han mister gradvis taket på roret når han er tilkoblet, for så å levere en lite oppmuntrende feilmelding. På Raymonds display lyser ordet  ”Drivestopp” i mot oss, som forteller oss at drivenheten ikke lenger fungerer.

 Kursen blir satt rett nord mot Bermuda, i håp om helbred og frelse der for vår viktige venn. To skuter var blitt en, og de to som seiler den ene skuta møtes kun ved vaktskiftet, det er en til rors og en i køya.

Vi regner med å vere framme om ca 4 døgn, da er det rett på benken for Raymond. Vi krysser fingrene og tror på hurtig friskmelding for vår styrende venn! Nå er det derimot håndstyring 24 timer i døgnet, til vi er framme i St.George`s, Bermuda.

Jeg våkner av lukta og lyden som stekt bacon lager i steikepanna. Thomas har funnet en suveren måte å vekke meg på!  

Jeg går på vakt kl 12. Det er blått hav så langt jeg ser, bølgehøyde på 1-2 meter, med myke dønninger. Det som er like mykt, om enn ikke så bra, er den labre brisen. Vi motorseiler nordover i en 5-6 knop, men det hadde vert fint om ”Brummle” kunne hvile litt. N

å ser det ut til at vi får vind, må gå!

Det ble ikke noe særlig til vind, det er en disig blåhvit horisont på en nesten skyfri himmel.

Havet danner en lang og litt ujevn horisont i 360` rundt vår staute, men sårbare dame. Jeg har en stjerne til babord 10-15` forennom tvers, og 30` over horisonten. Vår posisjon er: N 27`01.85`` og W 064`48.65``. Min ledestjerne blir svakere etterhvert som natten må gi tapt for en stadig gryende morgen. Snart kommer solen tittende over horisonten. Den gjør en flott entre: til å begynne med bare aner jeg den bak skyene og disen i horisonten.

Så ser jeg den øvre kanten, glødende rød, som en smeds emne i grua. Den stiger stadig høyere, og de to små skyene foran skiva, er som to slaggbiter i grå kontrast mot et glødende metallstykke. Den røde gløden visner stadig, til en klar gul sol står høyt på en blå himmel. Det var et vakkert skue som bare jeg og noen flygefisk på et ellers tomt ocean fekk se!

Det måtte bare gjøres, vi seiler langs Bermudatriangelet fra sør til nord. Da føles det bare riktig og nødvendig med et bad. Vi har en bris fra sør, når vi legger bi. Jeg hopper i først, med sele og ca 20 meter line, for sikkerhets skyld.

Vannet er fint her, i kanten av det myteomspunnede havstykket. Vanntemperaturen er 24 grader, det er over 3000 meter til bunnen. Jeg ser sikkert over 40 meter ned i det dypblå intet. Jeg dykker ned noen meter, ser bølgene fra undersiden og gyldne ansamlinger av sargassotang, drevet hit av bølgene og havstømmene fra Sargassohavet. Jeg såper meg inn, hopper uti igjen før jeg skyller av meg litt sjøvann. Så hopper Thomas uti, mens jeg står og soltørker den siste rest av fuktighet fra en etter hvert solbrun kropp. Thomas dykker ned og tar noen bilder med undervannskameraet, før han gjør seg ferdig. Vi setter gennakeren og fortsetter mot Bermuda med 6-7 knop.

Jeg hadde trodd at det ville være armene som fikk den største påkjenningen, sa jeg til Thomas og klagde litt over såre føtter.

Jeg gikk på vakt kl. 20.00 og Thomas forsvant under dekk etter noen få instrukser. Han  sa ingen ting om den store skymassen i vest, som jeg så noen minutter etter vaktbytte. Han hadde sikkert ikke sett den, da det kan være litt av en oppgave å få liv i meg når jeg sover tungt.

Men jeg så den, om enn litt diffust i skumringen.

Vi får tordenvær.

Jeg slår på radaren, og ser et kraftig signal i vest. Litt etter ser jeg det første lynglimtet, svakt og langt inne i skyen. Vi hadde tidligere hørt noe som lød som dumpe kanonskudd, men vi syntes ikke det hørtes ut som torden. ”Du skal se at det kommer ei skute fra 1700-tallet med dundrene kanoner og vil borde oss”, fleipet jeg med tanke på havstykket vi seiler i.

En halvtime senere lyner det kraftig og vedvarende i området fra nv til ssv, det øker i intensitet så vel som i omfang. Litt senere er vi midt inni, det lyner kraftig i 360` rundt oss og noen ganger litt for nærme vår utsatte posisjon. Jeg tenker på at vår 20 meter høye rigg og mast kan virke som et tiltrekkende objekt for et lyn med skumle hensikter. Jeg vekker Thomas når jeg ser en 16x8 nm. stor sky på radaren. ”Gå rett gjennom”, sier kapteinen i form av noen få og lite betryggene grynt. Men det går bra og jeg kjenner de første regndråpene i minuttene før vaktskifte.

Kl. 24.00 går skutas kaptein på vakt, jeg kjenner det godt i både armer og bein og gleder meg til å få hvile i mine fire timer. Jeg finner køya, og etter å ha sovet et øyeblikk(!), blir jeg kl. 03.45, purret av en dyvåt  Thomas. Han kan ikke vente med å få frivakt, så han får tørke av seg å finne varmen i dyna. Klokka har passert fire og de mørke skyer blir stadig mindre. Det lysner snart, vinden dreier mot nord og jeg får en lekker krysslegg resten av vakta.

Vi får besøk!

Like før middag kom en stormsvale susende forbi på styrbord side, og like etterpå på babord. Etter et øyeblikks overveing fant den ut at cockpiten måtte være et bra sted å oppholde seg. Begge vinsjehåndtaka under sprayhooden ble prøvd, med mye vipping fra båtens bevegelse gjennom sjøen. Deretter prøves jakka til Thomas, før vår uredde venn slår seg til på lukekarmen.

Da Thomas med middagen i hånd stakk hodet opp av luka, tittet den på han et øyeblikk, og fløy. Vi trodde ikke vi ville få se vår nyfunne venn igjen, men kort tid etter var den på siden igjen. Når Thomas går ned etter mer mat, kommer den igjen og setter seg på lukekarmen. Den titter ned, tar en svært kjapp rekognoseringsrunde før den før den selvsikkert flyr ned og slår seg til på toppen bokhylla. Når jeg etter endt vakt og og middag, går ned for å legge meg, ligger vår venn lunt blant gjesteflagga på bokhylla. Mens jeg ligger, ikke like lunt på benken under. Dagen  etter og nok en vakt unnagjordt, møter jeg vår venn i salongen på vei ut, den flyr et par ganger rundt båten som et takk og farvel.

Vår stillferdige og husrene venn, hadde gitt oss nytt mot og gjorde vårt siste døgn med håndstyring til en lek!