|
Bermuda!
Forfattet av Trond Hjertø.
Av Trond Hjertø
Jeg får først øye på Bermuda, ca. 30 n. mil ute. Dette er vel å merke på radaren og Thomas tilskrives
landkjenningen av denne kysten ingen av oss var forberedt på å besøke.
På avstand ser ikke øyriket ut til å være spesielt fint. Et buskbefengt stein med hvite hus, tenker jeg.
Mine tanker om stedet, kunne ikke vært fjernere fra virkeligheten.Vi siger inn det smale innløpet mot
St. Georges og tar sikte på tollbrygga som ligger på den vesle holmen Ordnance Island, hvor vi skal
innklarere. Etterpå ankrer vi opp på reden like ved, og tar den svært lekke RIB’en til land og begynner
et omfattende søk etter noen som kan lege Raymond. Vårt søk fører i første omgang ikke frem, men vi
får da noen ledetråderfor oppfølging neste dag. Neste punkt på agendaen er restaurantbesøk, på vårt
helbredssøk for Raymond hadde vi sett oss ut et par kandidater. Valget falt på ”Tavern by the sea” .
Det måtte bli biff på meg, og til alles ikke så store overraskelse, valgte Thomas pasta.
Thomas’ kjærlighet til desse striper, bånd, krøller, hjul og stilker, er uovertruffen. Jeg kjenner ingen andre
som kan gå over i en nærmest ekstatisk ”Ooo, pasta mio…” over macaroni, noe som forøvrig er etter
tonene fra ”Ooo, sole mio…”
Han ble dog etterhvert betenkt da biffbestikket mitt kom på bordet. Biffkniven min var på størrelse med
en over gjennomsnittet stor dolk. Og da biffen ikke stod noe tilbake for bestikket, ytret han tilø min
forbauselse desse ordene: ”Kanskje ej skolda teke biff, ej med” Han skrapte litt mistrøstig i den vesle
skåla med båndspaghetti og saus.
Nok sagt, men noen dager senere var vi tilbake, jeg tok ”Rack of Lamb” og Thomas fikk biffen sin.
Dagen etter leier vi to mopeder, og søket går videre. Vi freser avgårde i 35-40 km/t. Vi finner etterhvert
en kineser som kan sveise en ødelagt traver som hører hjemme på storseilbommen. Etterhvert finner vi
også ut at Raymond trenger en ny arm, siden ingen deler kan bestilles, her er grunnen til det; Bermuda har
ingen Raymarine-fohandler, men her er en representant. Denne karen er dog ikke mye tess. Hva denne
såkalte representanten kan være så opptatt med på denne vesle prikken i Atlanteren med sine 60.000
innbyggere, vet ikke jeg. Men fyren hadde ikke engang per telefon, tid til å høre om hva som feiler vår
kjære autopilot, langt mindre bestille deler. Vi fikk ringe på igjen om en uke, var beskjeden før han la på.
Vi skulle møte Rachel og Nikolai om to uker på Azorene og begynte å få dårlig tid.
Om Raymarine kan trenge noen som derimot har serviceinnstilling, kan vi varmt anbefale Linda på
butikken Marine Locker i Hamilton.Vi måtte riktig nok bestille en ny arm (Linear Drive Unit), men den
kunne hun derimot bestille med en gang. Den skulle komme noen dager senere med FedEx fra California,
og det til kostpris og utførsel. Vi var mektig imponert.Nå fikk vi tid til å se oss rundt på øyene. Kursen
ble satt mot Naval Dockyards et festningsverk på fingertuppen til Bermuda, sjekk et kart og du skjønner
hva jeg mener. På vei dit møtte vi på historikeren Dr. Edward Harris, han gav oss lov til gå opp på en
høyde i hagen for å ta noen bilder av den flotte utsikten.
Etterpå bød han oss på noe kaldt å drikke mens han fortalte litt om de mange festningsverkene på øyene,
han gav oss også hvert vårt hefte med essays om Bermudas historie. Dette gav oss muligheten til å se
øyene, Naval Dockyards og de festningsverkene vi senere besøkte med litt andre øyne.
Vi kjørte rundt på disse mopedene i fire dager og fikk sett mesteparten av øyene. Akvariet var intressant
og den Zoologiske hage var fascinerende med mange spennende dyr. De jeg gledet meg mest over, var
Flamingoene, Påfuglen og Alligatoren. De flotte Golden Lion Tamarinene som sammen med diverse fugler
og skilpadder hadde et stort bur vi kunne gå i gjennom. Jeg hadde en av disse små apene på en
armlenges avstand, en virkelig opplevelse. Senere var vi på vei tilbake til ”dingy-parkingen”. Da vi
vrengte våre scootere inn på ”bike-parkingen”, så vi noen lyslugger på kaia. Jeg ytret et kjekt norsk
”Hei”, noe jeg ofte gjør når jeg tror folk kan være Norske, Svenske eller Danske, og fikk et like kjekt
”Hallo” i retur. Det var familien Molvær fra Langevåg som seiler SY VAAGHALS, og Lars(Dk) og
Grete(N) som sammen med Claes(S) seiler SY FRU LARSEN. Nå var vi tre Norske båter på Bermuda.
Vi ser et fjerde Norsk flagg komme inn på hekken av SY STEREO, som kommer sigende inn mot
tollbrygga på Ordnance Island for å sjekke inn.
På Ordnance Island lå også cruiseskipet Norwegian Majesty og ved Naval Dockyards lå
Norwegian Dawn, og selv om ingen av skipene fra NCL(Norwegian Cruise Lines) fører Norsk flagg
føles de ganske norske likevel.
Dagen etter var det gråvær. Etter en kort men våt tur i den lekke jolla, tok vi mopedene våre til utleieren
for å levere dem inn. Mens vi var der og så sola komme frem mellom skyene, nevnte jeg at vi kunne tenkt
oss å se ”Crystal and Fantasy Caves”. Men at, fordi vi trodde det ville begynne å regne hadde vi droppet
det, videre ville jeg vite på hvilken buss som ville ta oss dit. Selv om vi var litt sene med innleveringen,
smilte utleiren, en kar av Indisk herkomst. Så sa han; Don’t worry, take the bikes! Enjoy!
Vi så gjorde, og når vi begynte å kjøre var himmelen blitt mer blå og sola varmere. Og vi ”enjoy’et” oss
virkelig på vår bonustur i varmen.
Etter en drøy halvtime kom vi frem til hulene. Stedet var gjennomkommersialisert med giftshop, en liten
cafê og guidede turer, men likevel med en trivelig atmosfære og vakre omgivelser på overflaten.
Første turen gikk til Crystal Cave, vi går først inn en smal tunnel, så ned noen og åtti trinn til vi står nede
ved den klare underjordiske sjøen. Vi går ut på en flytende gangsti og ser på hulen som over, under, på
sidene og nede i sjøen er omgitt av søyler , stalagmitter og stalagtitter i nyanser i hvitt og lyse gråtoner.
En virkelig krystallaktig hule som ble oppdaget i 1907 av to gutter som var på leting etter en tennisball
de hadde mistet.
Oppe i dagen gikk ferden gjennom en allè av høye palmetrær til et pent lite skur, som huser nedgangen
til Fantasy Cave. Guiden åpner døren og ned vi går, her er smalere, brattere og flere trinn før vi står nede
ved sjøen nærmere 30 meter nede i halvmørket.
Denne hulen har oker, gule og hvite fargetoner i formasjonene, og sjøen er også i denne hulen tilknyttet
havet og har derfor flo og fjære. Her som i den andre hulen snakker guiden om formasjoner som ligner
en katt, en drage, budda og Jimmi Hendrix. Han forteller at de eldste –mittene og –tittene er 3 mill. år
gamle og viser oss noen ”nye” som er en centimeter og dannet i taket der en ny inngang ble laget i 1910.
Vi tar fatt på turen til overflaten, får et par ”cavekiss” på veien, dvs. en vanndråpe fra en stalagtitt som
treffer ens hode. Nesten oppe hører vi et tordenbrak og når vi kommer til døråpningen ser vi at det
høljer ned. Bonusturen blir ikke så fin og varm som vi trudde!
Vi innser etter hvert at regnet ikke vil gi seg med det første, og lar regn være regn. Vi hopper oss på
scoterne. En drøy halvtime senere står vi våte som nybada katter i døra til utleigaren, som gliser fra øre
til øre. Når jeg viser frem capsen som jeg nå kan bære med hevet hode, ler han godt! Påskriften er som
følger: ”I SURVIVED A BERMUDA MOTOR BIKE!” Med bilde av en av en kar, skjenende på en
scooter som drysser deler.
Syklene er innlevert og vi slentrer gatelangs i høljregnet og Thomas ser sitt snitt til å hoppe som en
forvokst 4-åring i hver eneste dam han ser! Vi ser folk i døråpninger, under tak eller løpende med store
paraplyer. Han Trond og han Thomas, vel….. regnet kunne de ikke bry seg mindre om, der de i sin
vannfylte jolle durer avgårde mot en tørr visjon!
 
|
