Bermuda til Azorene. Forfattet av Trond Hjertø.

Atlanterhavet – Returen Bermuda til Azorene Av Trond Hjertø Thomas dro hurten og sturten til Hamilton for å hente Raymonds nye arm, mens jeg tar meg av det som står igjen av proviantering. Kursen blir atter satt mot Azorene, 14.05, kl 16:00. Vaaghals og Fru Larsen har noen timers forsprang, så Raymond må utholde en transplantasjon i rom sjø. Etter en vel utført operasjon senere, venter vi i spenning på resultatet. Det ser lovende ut og etter noen timer anser vi Raymond som kurert. Et halvt døgn senere er Raymond i form nok til å komme med sine vante revestreker, nemlig å gå i standby-modus, og sende oss i byks og sprang ut på dekk før båten går over stag. Dette er starten på denne overseilinga. Det er natten til dag ni, og jeg skal forsøke å gi et bilde av turen mellom Bermuda og Azorene. Vi får etter hvert ta oss en sniktitt i loggen til Thomas og basere resten på min hukommelse, noe som de av dere som kjenner meg, vet at jeg ikke har vært alt for heldig i utdelingen av! Men først vil jeg si litt om denne dagen. Etter å ha sittet noen timer i grålysningen, vekker jeg Thomas etter en ikke altfor imponerende soloppgang inni skyene. Når Thomas etter endt vakt purrer meg, er dagen som en helt annen, sola skinner, det er ikke ne sky på himmelen og Thomas serverer nudler med hermetiskepølser og grønsaker. Når de lange dønningene er på halvmeteren, brisen er laber, og blått hav så langt du ser, er det nesten som å være innendørs i det største hus. Gulvet er nesten flatt, vegg og tak er ett, i en stor dom som strekkerseg 180 grader fra en rett horisont til den motsatte, og 360gr langs gulvet. Du er i det største rom, under verdens tak. Da føles havet ikke uendelig stort. Det er akkurat passe, veldig trygt, til og med koselig også fra det nøtteskall i havet som en seilbåt enkelte ganger kan føles som. Noen delfiner gir oss en kvikk visitt og jeg begynner å tenke på litt trim. Jeg tar på selen og hukelina, starter den lange veien opp. Jeg stopper ikke ved den første saling, som jeg bruker når vi er under seil. Ikke ved andre saling heller, jeg roper på Thomas fra mastetoppen. ”E du steike galen”, roper han fra dekk, der han står og ser opp. ”Nei” roper jeg og tar noen bilder, for det føles slett ikke farlig. Jeg er huket i med to kroker. Og når det kommer litt ekstra trekk, legger mastetoppen seg et par-tre meter mot le før den stopper mykt opp og etter hvert retter seg opp. Utsikten fra cocpitten, som er en meter over havet , kan slett ikke sammenlignes med denne. Jeg er knappe tjue meter oppe, mine tanker går til karene i riggene på det gamle skuter, som speider etter landkjenning, hval eller andre fartøy. Dette er karer som har sett denne utsikten tusenvis av ganger og det uten sele og stropper. Nei, det føles slett ikke farlig! Jeg går ned til øverste salingshorn og blir stående med min utsikt og mine tanker en knapp time. På dagtid kjører vi to sekstimers vakter for å rotere på resten av vaktene, da er som oftest frivakta også oppe og vi får tid til å omgåes. Vi kan gå på dekk, prate, lese eller telle portugisiske krigsskip. Saken er den at en kan slappe mer av, ellers på døgnet møtes vi stort sett i døra med strofer som: det er di vakt, god vakt; god vakt skal vere, he du sett noke spennande og god natt! Vel, vi får ta oss av første døgnet først; Etter å lettet anker kl 16.00, haster vi etter vaaghals og Fru Larsen. I Thomas` logg står følgende: ”Hele kvelden og natta var det nydelig segling. Ca 20 nm bak Vaaghals og Fru Larsen fra start. Kl 05.00 såg vi lanternene”. Dagene etter får vi sverdfisk på kroken, Blue Marling tror vi. Sett i forhold til hvor store desse fiskene normalt blir, mellom 300 og 500 kg, velger vi å la den leve og vokse seg stor. Vi angrer oss litt etterpå, den ca 15 kilos fisken hadde jo sikkert blitt god mat. Men vi har jo indrefilet i kjøla, så vi overlever nok. Det er 17.mai, og vi har en flott seilas. Gjengen om bord i Vaaghals forteller at de har laget bløtkake. Vi svarer med å si at, da setter vi ut jolla og kommer over. Vaaghals gjengen vet ikke hva det skal tro om den replikken. Jeg vet at det har lest våre reisebrev fra -06, så kan hende de tenker vi er truende til det utroligste. Vel, det blir ingen bløtkake på Vision-gutta, og til det er det to grunner. Den ene at vi er 6-7 nm unna og at vi sannsynligvis ikke ville finne igjen båten vår etterpå, den andre er at det begynner å blåse opp. Først øka vinden til kuling og senere på kvelden og natta, til storm styrke. Thomas skriveri loggen: ”Bølger opp til ca 10 meter. Båten fungerer utmerket, skrur seg av og til på siden av bølgen ….. Mistet kontakten med Fru Larsen”. Vaaghals var de som sist hadde kommunikasjon pr vhf med Fru Larsen. Fru Larsen rapporterte at en stor bølge hadde ødelagt biminien (soltak i stoff over cockpiten) og sprayhooden. Det var en ganske dramatisk melding med tanke på at det vi ikke hørte mer fra dem på over et halvt døgn. Etter å ha prøvd utallige ganger å kalle dem opp gjennom natten, fekk vi kontakt med US Warship 68. De gjorde også forsøk på å kalle opp Fru Larsen mange ganger, uten hell. Vi endte på formiddagen opp med å utstede en pan-pan melding på vegne av Fru Larsen, samt en ”Bekymrings melding” til hovedredningssentralen på Sola. Litt over kl 13 ringte satelitt tlf til Vaaghals, det var Fru Larsen som nå hadde slått på satelitt tlf`en sin, og ringte for å få posisjonen vår og si at det var ok med dem. Lite viste de om våre bekymringer og pan-pan meldingen, de hadde vært for langt unna til å høre oss på sin mildt sagt, svake vhf. Bortsett fra dette var stormen en god opplevelse og en til nyttig erfaring. Båten hadde håndtert vær og bølger på en god måte, noe som gav tillit til skuta. Ut på ettermiddagen, dagen-derpå, segler vi mange timer nær Vaaghals og filmer og knippser litt hverandre. Pyntet litt skuta med flaggene fra alle landene vi hadde vært i, som en forsinket 17.mai feiring. Senere på kvelden får vi øyekontakt med Fru Larsen, og segler alle tre båtene på fin rekke inn i solnedgangen. Et par dager senere tar vi et midlertidig farvel til Vaaghals og Fru Larsen. Thomas skriver i loggen, 20.05: ”Rolig segling, frem til vi setter fulle kluter og tar farvell med Vaahals og Fru Larsen, og sikkerheten det gav. Dei ville ta det rolig, forståelig, men vi ville ha meir fart”. Raymond er ute med sine fantestreker igjen, men denne gangen står han i fare for å bli snakka hardt til. Han går i ”standby-modus”, med gennakeren oppe, båten går opp i vinden og over stag før vi rekker å ta rattet. Seilet huker et eller annet i riggen og spjærer gennakeren fra fallhjørne til underliket, hele lengden. Vi berger seilet og blir enige om at en av oss skal oppholde seg i cockpit til en hver tid under gennaker seiling for å passe på Raymond. ”Ka ditta e for noke?” sier jeg, og skjønner i samme øyeblikk at det er hval! Thomas fyker opp, tar rattet og siger nærmere. Hvalen er diger, større enn båten, og da snakker jeg om delen som er på overflaten, det er omtrent en tredjedel til under havflaten. Vi sirkler rundt den noen minutter før vi tar farvel med ”broder hval”, og setter igjen kursen mot Azorene. Vi har sett tusenvis av ”Portugisiske krigsskip” og vi får stadig besøk av delfiner. Vår første landkjenning blir det sørlige fyret på Flores, som vi har 32nm mot NØ. Ut på ettermiddagen, dagen etter, 26.05, ser vi konturen av øyene Pico og Faial. Deilig å kunne sjå land igjen etter 12 døgn i havet!

















|